A response to his opponents' discussion of his PhD dissertation in the same issue of Edda.
A detailed review and discussion of Hans Kristian Rustad's PhD dissertation written by his opponents.
This piece commemorates the Norweigan anarchist Harald Beyer-Arnesen, who died in 2005 at the age of 52. The piece begins by showing an newspaper opened to his obituary, and then displays a screen version of the newspaper obituary with certain words and phrases linked. When the reader clicks on a link, material is shown - sometimes articles explaining communism and anarchism, other times the voice of a friend talking about Beyer-Arnesen, a scrollable photo of some of his books or movie sequences from his childhood.
Dette er til minne for den norske anarkisten Harald Beyer-Arnesen, som døde i 2005, 52 år gammel. Stykket begynner med å vise et bilde av en avis med et minneord til Beyer-Arnesen, og vi kommer tettere og tettere på minneordet inntil det vises for oss som en side i en bok, med enkelte ord og uttrykk merket som lenker. Når man klikker på lenkene får man f.eks. se artikler som forklarer filosofien til Beyer-Arnesen, filmsnutter fra hans barndom, stemmen til en venn som snakker om ham, eller bøkene i bokhyllen hans.
Textopia is an open collection of place-related literature. using this wiki you can browse all kinds of literary texts related to places, and add your own favorite quotes about the street you live in, sunset on the Golden Gate or whichever place in the world you might like. Better still, you may write your own texts and share them with the rest of us.
Tekstopia er en samling av litteratur som handler om steder - om gatehjørner, parker, trikkeholdeplasser eller hva som helst. Her kan du finne ut hva norske forfattere gjennom tidene har skrevet om Slottsparken, Stortinget eller gatehjørnet der du bor. Hvis du selv har et sitat du er glad i, kan du dele det med andre.
English translation of title: Textual interplay in hypertext. The experience of cohesion and the regonition of genre in multimodal hyperfictions. The dissertation provides a discussion of electronic literature in general, with two in depth analyses of Megan Heyward's "I am a Singer" and of Anne Bang-Steinsvik's "I mellom tiden".
textopia is a design experiment situated in humanist media studies, and based on a simple idea: Making it possible for someone who is walking through the city with a mobile phone to listen to literary texts which talk about whichever place she is walking by. The aim of this exercise has been to explore the relationship between places and literary texts – not just what the relationship is and has been, but what it can be in the new medium. Inspired by the ideas embedded in hermeneutics, open source philosophy and agile software development, I have outlined a methodological approach that I call "agile media design". In the course of the practical process I have ialso dentified three key principles for locative media design, summed up in the "G-P-S" model: Granularity, Particiation and Serendipity. Together they describe the unique characteristics of designs like textopia – a category I call "annotative, locative media". The textopia system is a hybrid approach which combines an interest in desveloping open, participatory media with literary analysis of the contributed texts – as well as theoretical and conceptual arguments about the nature of locative media. A commissioned work has been created for the Oslo International Poetry Festival. My literary analysis points to two features that may constitute key characteristics of this "locative literature": A strong deictic effect when directly addressing the reader as "you" – and a strong focus on counterfactual description and the invocation of absences. In further attempts at facilitating participation, a concept for doing creative writing as a game has been developed in order to integrate a playful exploration of the urban environment with the act of writing locatively. This is seen in relation to Jane McGonigal's work on creativity and community in ubiquitous games.
tekstopia er et humanistisk, medievitenskapelig design-eksperiment som er basert på en enkel ide: Å Gjøre det mulig for brukere med mobiltelefoner med innebygd GPS å gå gjennom byen mens de hører litterære tekster som handler om de stedene de går forbi. Gjennom dette praktiske forsøket har jeg utforsker forholdet mellom steder og litterære tekster – ikke bare hva dette forholdet er og har vært, men hva det kan bli i det nye mediet. Inspirert av hermeneutikken, åpen kildekode-tankegang og smidige metoder innenfor programvareutvikling har jeg formulert en metodisk tilnærming som jeg har kalt "smidig mediedesign". I løpet av denne prosessen har jeg også identifisert tre prinsipper for design av lokative media, oppsummert i "G-P-S"-modelen: Grovkornethet, deltakelse og vilkårlighet. Sammen beskriver disse tre nøkkelordene det som er unikt ved systemer som tekstopia – som jeg plasserer i den selvlagde design-kategorien annotative, lokative media. Tekstopia-systemet er en hybrid tilnærming som kombinerer en interesse i å utvikle åpne, deltakende medier med litterære analyse av de innsendte tekstene – samt teoretiske og konseptuelle diskusjoner rundt design av lokative media. Vi har laget et bestillingsverk for Oslo Poesifestival. Min litterære analyse av dette peker på to nøkketlrekk ved denne "lokative litteraturen": En sterk, deiktisk virkning av å henvende seg direkte til leseren – og et sterkt fokus på kontrafaktiske beskrivelser og fremmaning av det fraværende. I et forsøk på å legge bedre til rette for deltakelse har jeg utviklet et konsept for å gjøre kreativ skriving om til et spill, for å knytte den lokative skrivesprosessen sammen med en lekende utforskning av byrommet. Dette diskuteres i forlengelsen av Jane McGonigal's analyse av kreativitet og samhold i "ubiquitous games"-fenomener.
A research report commissioned by Arts Council Norway to provide an overview over how literature is affected by the digital. A large portion of the report discusses how authorship and conventional literature is affected by digital media, and how social media and ebooks affect the distribution of conventional literature. There is also a discussion of electronic literature as a separate form.
Litteratur i digitale omgivelser presenterer statusen for digitale publikasjoner i Norge i 2013, den diskuterer noen av mer prinsipielle problemstillingene som knytter seg til digitalisering av litteraturen, og den rommer en rekke referanser til ulike aktuelle kunnskapskilder. Slik fungerer rapporten både som en introduksjon til feltet, og som et grunnlag for videre diskusjon og forskning.
Life 2.0 is a playable version of a poem originally printed in Ole-Petter Arneberg's collection of short prose, MEPÅNO, which was published by Flamme forlag. The playable version of the piece allows the player/reader to "play" at living by using keyboard commands similar to that on a game controller, where each of the key combinations causes a word to appear in the background of the screen as it is simultaneously read aloud. The content of this "life 2.0" is very bare, centering on basic needs: primarily sex, food, drink and sleep.
Life 2.0 er en spillbar versjon av kortprosateksten ved samme navn som opprinnelig ble utgitt i Arnebergs samling MEPÅNO. Livet fremstilles som en rekke funksjoner som aktivers gjennom et spillkonsoll-lignende grensesnitt. Spilleren/leseren trykker bokstaver og bokstavkombinasjoner på tastaturet som gjør at ord (KÅT - SULTEN - SULTEN - NOK) leses opp med en matt stemme og samtidig vises i bakgrunnen av skjermbildet. Livet i 2.0 versjon fremstilles som meget begrenset - kanskje som et dataspill? - og sentrerer seg rundt grunnleggende behov som mat, drikke, søvn og sex.
Den papirbaserte boka har beveget seg inn i en tid hvor ungdommen påvirkes i en multimedia-verden. Tradisjonell lineær fortelling, der en definert forfatter lager et ferdig produkt, tilbys alternative muligheter. Web'en utvikler seg fra å være skriftbasert til større bruk av bilder og lyd, og nye arbeider kan gi leseren mulighet til å delta i utviklingen av fortellingene. Denne utviklingen trenger vi ikke se som en kamp mellom to alternative løsninger. Den elektroniske litteraturen sier noe om samtiden som samtidslitteraturen ikke kan på samme måte, den kan øve leseren opp til det nye århundrets komplekse medie- og tekstunivers.
#Hvisjegvarhvit (translated: #ifiwerewhite) is a norwegian hashtag that turned up in my twitter feed the evening of 19. March 2013. The twitter user @AbuHus started to post tweets about his experiences of being a colored person in Norway. His first tweet said: “#ifiwerewhite people would believe me when I say I am from Norway”. Soon several colored twitter users used the hashtag to tell stories from their lives as colored Norwegians. Through generalizing how white Norwegians act towards colored people also white Norwegians could get a feeling of how it feels to be generalized on behalf of your skin color. This wordplay shows how collaborative creativity can arise in social media based on the social relations in the Norwegian community. Among funny and entertaining tweets about being colored in Norway there is a recurring theme telling a about a reality that white Norwegians do not experience. We are not asked questions or being regarded with suspicion just because we are white. @AbuHus gave the colored Norwegians a voice which reached beyond twitter, and was noted by papers like Aftenposten and Dagbladet. The sudden development of tweets that arisen from @Abuhus first tweet can be seen as a reaction towards the Norwegian community. Using humor and generalization, as a recursive poem that lead to criticism of the Norwegian culture and how white Norwegians act towards what we look at as foreigners, how colored people that see themselves as Norwegians don’t get that recognition of the man in the street.
